LIVET
FAKTA «SCANDINAVIAN STAR»-ULYKKEN 6. april 1990 la «Scandinavian Star» ut fra Oslo med kurs for Frederikshavn i Danmark med 483 mennesker om bord. Like etter klokken to om natten brøt det ut brann som tok livet av 159 mennesker. Du kan reise til oslo frederikshavn med ferge
Brannen var påsatt, men saken er ikke oppklart.
Den norske kapteinen og to danske forretningsmenn ble dømt for å ha satt i drift et ikke-sjødyktig skip.
-
Påsken 1990 er det mørkeste kapittelet i livet mitt. Jeg mistet mamma i fergekatastrofen i Skagerrak. Men noen hadde det verre enn meg. Astrid mistet alle. Hvordan skulle hun klare seg?
Jeg husker ikke om jeg sov eller spiste. Om jeg gråt hele tiden eller bare innimellom. Jeg husker ikke ansiktene til de andre pårørende. Men jeg husker historien om Astrid. «Hun er på din alder og har mistet hele familien».
20 år er gått siden norgeshistoriens største drapssak. Nå vil jeg finne Astrid.
«Katastrofe på havet.» «Flammene sto ut av vinduene!» «Et ubeskrivelig syn.» «Forfall preget skipet.» «De første 43 omkomne bragt til Oslo i natt». «Den tunge veien hjem».
Over alt var det bilder av den stygge, utbrente båten. Jeg leste ikke avisene. Skrudde av TV hver gang noen sa «Scandinavian Star». Å, jeg hatet så intenst det navnet at jeg ikke klarte å uttale det.
Da savnet kjentes bunnløs, hjalp det litt å tenke på Astrid. Fordi jeg fant trøst i at hun hadde det verre enn meg? Fordi det var godt å synes synd på en annen? Jeg vet ikke.
Men det hjalp.
Jeg traff henne aldri. Likevel var jeg bekymret for jenta som hadde mistet moren, faren og den eneste broren sin.
Jeg så henne for meg, alene i et stort hus uten noen å dele denne skjebnen med. Selv hadde jeg en far og tre søsken.
Hvordan er det gått med Astrid i disse 20 årene?
Etter å ha sporet opp etternavnet, fant jeg henne på Facebook. Gift. Flere språkfag på Blindern. Ingen flere opplysninger var åpne for andre enn vennene.
På bildet så hun ned, pen og alvorlig. Langt, mørkeblondt hår og hvit genser. Jeg sendte en lang e-post. «Er du den Astrid Rode?». Og ventet i flere dager på svaret.
Hei Therese,
jeg er den rette Astrid Rode. Vi kan gjerne snakkes. Vet du om det skal være noen markering av de 20 årene som har gått?
Jeg møter henne hjemme på Haslum i Bærum. Der bor hun sammen med ektemannen og to døtre på fire og seks år. Omtrent på samme alder som mine egne to jenter.
- Kom inn!
Hun virker trygg og avslappet. Denne røde eneboligen er hennes barndomshjem. Her bodde hun sammen med mamma Aase, pappa Manfred og lillebror Henning.
Fem ganger etter ulykken har hun flyttet ut, men denne gangen har hun slått rot for godt.
Hvordan orker hun? For meg tok det flere år før jeg i det hele tatt klarte å gå forbi mammas hus.
- Det føles godt å være her og ta vare på huset, sier Astrid. Hun har solgt farens barndomshjem i Tyskland. Nå er dette det eneste hun har igjen etter dem.
- Det er viktig for meg å ha et fast punkt i livet i form av et fysisk sted. Naboene kjenner min og husets historie. Ved at vi bor her, blir mine barn en direkte del av denne historien.
Hun viser vei inn i en nyoppusset, hvitmalt drømmebolig. Vinduer er skiftet ut, vegger er revet. Mange, mange timer har gått med til å gjøre det til et eget hjem.
- Pappa hadde nok ikke likt resultatet, for han var ikke glad i jåleri, smiler Astrid.
Manfred hadde antagelig ikke kjent igjen annet enn stuegulvet sitt nå. Det var på den parketten Astrids venner campet de aprildagene.
Det som ble en ganske annen påske enn planlagt.
FREDAG 6. APRIL 1990:
Astrid (19), kjæresten og vennene skal kose seg med pizza kvelden før de drar på hyttetur. Moren pynter stuebordet med blomster for å gjøre det hyggelig for ungdommene. Henning (15) drar i butikken og kjøper pizza for storesøster. Så setter de seg i bilen og kjører mot fergen. Pappa Manfred bak rattet. Mamma Aase ved siden av. Lillebror Henning i baksetet. De skal til Manfreds hjemland Tyskland i påsken, slik de alltid pleier. For familien Rode er påske viktig, og de gjør det alltid på denne måten. Ferge til Danmark og bilkjøring videre til Tyskland.
I en grønn og vårblomstrende hage i Hannover pleier barna å finne marsipan og sjokolade bak hver busk og stubbe. Den tyske påskeharen er så gavmild at den er beryktet blant barna i gata hjemme på Haslum.
Men nå synes Astrid at hun er for gammel til å reise på ferie med familien. Det er kjæreste og venner som gjelder.
Morgenen etter blir hun og kjæresten vekket av at Astrids onkel ringer.
- Da han fortalte om ulykken, forsto jeg med en gang at de var døde, sier Astrid.
Folk prøvde å trøste med at de kanskje lå på et sykehus i Sverige, men hun kjente på seg at det ikke var sant.
- Da båten brant den natta, hadde jeg våknet av at jeg var helt svett.
- Oj.
Også et halvt år før ulykken hadde Astrid en merkelig opplevelse. Hun jobbet på et hotell i Tyskland, da Hirtshals-ulykken skjedde. Et Partnair-fly styrtet i sjøen rett etter at foreldrene hadde besøkt henne.
Astrid reagerte uvanlig sterkt på hendelsen selv om hun ikke kjente noen av de omkomne. Som stuepike på hotellet hadde hun ansvaret for foreldrenes rom. Det ble følelsesladet å ta av sengetøyet, som om hun kjente lukten av dem for siste gang.
- De to hendelsene gjorde at jeg på en underlig måte var litt forberedt. Jeg fikk gått gjennom noe av sorgen på forhånd.
I stedet for hyttetur flyttet alle vennene inn til henne. Var der for henne, sørget med henne, døgnet rundt hele påsken. Naboer slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe. Folk i menigheten, der moren var aktiv, tilbød middag og stilte med hva som helst, når som helst.
- Oppmerksomheten jeg fikk, var helt enorm. Jeg tror det var den som reddet meg, sier Astrid. - Det ga styrke å være i sentrum.
Presten i Haslum, Steinar Ekvik, flyttet også inn til Astrid. Han kjente familien fra før og var redd ungdommene ville rote seg inn i et følelsesmessig kaos uten en voksenperson til stede.
- Å få oppmerksomhet fra mennesker rundt er viktig for de fleste i en sorgprosess, sier Steinar Ekvik.
«Scandinavian Star»-ulykken ga Ekvik motivasjon til å jobbe mer med sorgarbeid og katastrofemestring. Han har siden skrevet åtte bøker og holdt en rekke foredrag om temaet.
- Mange synes det er godt at deres skjebne sees av andre. På den måten kan til og med medieoppmerksomhet være en positiv form for oppmerksomhet, mener presten.
- At ulykken og sorgen var nasjonal, styrket meg i min sorg, sier Astrid.
- Det var godt å vite at det ikke bare var min ulykke og min sorg. Vi delte noe.
- Kan du beskrive din 7. april?
- 7. april? Var det den dagen det skjedde? Nei, jeg husker ikke den dagen så detaljert, sier Astrid.
Å glemme 7. april er for meg utenkelig. Hvert år har jeg følt meg uvel når datoen nærmer seg. Ikke tillatt meg å gjøre noe gøy den dagen.
7. april har jeg dyrket som symbolet på alt som er vondt. 19 år på rad har jeg tegnet en mørk sky med tunge regndråper rundt 7. april i kalenderen.
LØRDAG 7. APRIL 1990:
- Det er telefon til Therese.
Moren til kjæresten min banker forsiktig på døren til soverommet.
Jeg er 18 år og russ. Kvelden før var vi på fest. Livet er bare gøy og snart skal vi på hyttetur.
Men telefon til meg tidlig om morgenen på palmelørdag?
Da jeg hører det er faren min, skjønner jeg at noe er galt. Hjertet dunker fortere.
- Hallo...?
- Det har skjedd en ulykke med en ferge i natt. Jeg tror kanskje Tone var om bord. Han snakker om min mamma. Og sin ekskone.
Da jeg legger på røret, får jeg pusteproblemer. Dette er følelser jeg aldri før har kjent. Jeg prøver å innbille meg at det er feil båt. Senere får vi bekreftet at hun står på passasjerlista. Kanskje hun ligger i koma på et sykehus og ikke får ringt hjem? Jeg tenker at hun ikke er typen til å legge seg tidlig. Hun var sikkert våken og klarte å redde seg ut. Men klokken to om natten...?
Dagen før hadde hun virket så glad i telefonen.
- Det har vært så mye å gjøre på jobben, så det skal bli godt med litt ferie, sa mamma. Hun var forlagsredaktør i høyskoleavdelingen til Gyldendal. Nå skulle hun til Skagen med to venninner. Slappe av, spise god mat, drikke vin og se på kunst. Jeg kunne høre at hun virkelig gledet seg.
- God påske da, jenta mi! sa hun og la på.
Vi reiser ned til Hotel Royal Christiania, hvor det er opprettet et senter for de pårørende. Der skal vi få vite hvem som har overlevd.
Vi går sakte over de blå teppene. Det blir trangt i halsen. Da vi nærmer oss toppen av den brede trappen, hører vi lyden bedre. Lyden av sjokk og sorg. Alvorlig og summende. Noen hulker, andre hikster. Folk sitter i sofaer og holder rundt hverandre. Jeg vil ikke være en del av denne gjengen.
Inn døren kommer en mann med et ark. Den første listen over overlevende. Det blir stille i rommet. Pulsen min øker da han begynner å lese. Han leser sakte og tydelig. Mange navn. Noen portugisiske, noen danske, noen norske.
Men ingen av dem er mammas.
Jeg stirrer ut av vinduet. Rett inn i reklameskiltene på Oslo City. Der nede ser jeg mennesker som strømmer inn til kjøpesenteret på lørdagsshopping. Hvordan kan de handle undertøy på Hennes & Mauritz nå? De tar ut penger fra minibanken. Drikker kaffe. De ler. Hvordan kan de le?
Jeg vender ryggen til vinduet og kjenner at det er disse menneskene på hotellet jeg er en del av nå.
Og vår verden står stille.
En ny liste over overlevende er klar. Denne gangen er det seks navn som skal leses opp. Forsamlingen er desperat lyttende.
Ingen navn er norske. Ingen er mammas.
Så stopper han og ser opp. Senker armen med papirarket. Les mer da! Vi må få flere navn da, mann! Han snur seg og går.
Vi kjører hjem, pappa, tanten min, broren min og jeg. Jeg husker ikke hvem som sa det, men antagelig var det meg: «Hun kan ha kommet seg i land på en øde øy. Der det ikke er tilgang på telefon.»
Innerst inne vet vi at det ikke er sant, men usikkerheten gjør at vi holder ut, for med den er det håp.
Blant de andre på hotellet hørte jeg historien om jenta fra Bærum, hun som hadde mistet alle. Jeg traff henne aldri, for Astrid dro ikke til hotellet den dagen. Det var unødvendig. Hun visste jo at de var døde.
- Jeg brukte overraskende kort tid på å akseptere at de ikke levde lenger, sier Astrid.
Bare én gang glemte hun seg.
- Jeg gikk på Blindern noen uker etter i et nydelig vær og tenkte plutselig at jeg ville ringe mamma. I noen sekunder glemte jeg at hun var død.
Astrid tror tapet hennes har vært lettere å akseptere fordi det skjedde på et «riktig» tidspunkt.
- De døde glade, sier Astrid.
Moren, som hadde vært hjemmeværende i mange år, hadde begynt på diakonutdannelse og var engasjert og fornøyd med tilværelsen.
Faren hadde hun i utgangspunktet et komplisert forhold til. Hun var selvstendig, han var autoritær. Det ble krasj. Han var utdannet arkitekt, men bar på mange frustrasjoner over jobben sin. Han slet også med nerver etter å ha vokst opp med bombeangrepene i Berlin under krigen.
- Men i tiden før ulykken var det noe som forandret seg. Han hadde søkt nye jobber og var lysere til sinns. Jeg kunne gå og gi ham en klem mens han satt på en stol i stua. Det er så godt å tenke på nå, sier Astrid.
Hun minner stadig vennene på at de aldri bør ha noe usnakket med foreldrene sine.
- Ting kan skje når som helst.
Der er vi helt enige. Vi lever begge med en frykt for å miste enda flere, og tenker at det er sannsynlig at det skjer.
Vi er ikke redd for å dø selv, men engstelige når våre nærmeste skal reise langt.
Ulykken har satt mange spor i oss, men mange av dem er helt forskjellige. Astrid ser nesten aldri filmer. Fordi de ofte handler om liv og død og store spørsmål som hun ikke orker å utsette seg for.
Men hun kjører gjerne ferge. Bare et år etter ulykken sov hun som en stein i en innvendig lugar uten vindu.
For meg tok det 17 år før jeg orket å ta danskebåten. Og da måtte jeg ha den største suiten, langt over dekk.
Jeg plager meg selv med å tenke «det kunne vært oss» hver gang jeg ser en mor og datter på kafé sammen. Astrid tenker aldri sånn.
Jeg tror ikke jeg kommer til å se mamma igjen. Astrid tror på Gud.
- Hvis jeg får møte dem igjen, er det fantastisk. Skjer det ikke, merker jeg det jo uansett ikke. Uansett hjelper det å ha noe godt å tro på, sier hun.
APRIL 1990:
Det er en fin solskinnsdag Astrid drar til Fornebu for å ta i mot mamma, pappa og Henning. For første gang kommer de hjem fra påskeferie med fly. Kistene har landet.
Tenåringsjenta har lyse klær og håret i en strikk øverst på hodet. Med bøyd nakke går hun mellom presten og mannen fra begravelsesbyrået. Hittil har hun taklet katastrofen ved å gjøre praktiske ting. Vaske gulv og gi bort klær. Foreldrenes nips og pynteputer ble fjernet dagen etter ulykken. For å gjøre det til sitt eget hus.
Noen soldater står oppstilt inne i hangaren. Blant over 50 hvite kister må hun selv finne sine tre. Hun går fra kiste til kiste. Leser lapper med ukjente navn. Alle kistene er pyntet med blomster, en hilsen fra Regjeringen.
Hun ser plastikk som stikker frem fra sprekker i noen av kistene. «For å hindre lukt?» undrer Astrid. Så finner hun Aase, Manfred og Henning.
Astrid var sterk, alle sa det. Det hadde de alltid gjort. Så selvstendig var denne jenta at hun tok nattoget til Stavanger alene som seksåring. Hun fortsatte å leve opp til forventningene. Helt til det smalt.
Da familien forsvant, hadde hun bare vært sammen med kjæresten en kort stund. Det var naturlig at han flyttet inn, og familie og naboer syntes det var betryggende at de giftet seg.
Hun var 20 år og folk pustet lettet ut: «Det gikk bra med Astrid.»
Skilsmissen kom etter to år. Etter tre år kom den virkelige krisen hennes.
- Jeg var langt nede. Et kasus som burde vært lagt inn, sier Astrid. Hun var hos flere psykologer, men smerten var fysisk. Et konstant trykk i brystet. Først etter ett år fikk hun hjelp av en som klarte å løsne det.
Solen skinner inn gjennom glassrutene i Haslum kirke. En kirke som har betydd svært mye for Astrid og familien. Astrid blir beveget av å være her. Setter seg på en av trebenkene.
- Jeg tror ikke jeg har hatt det noe verre enn deg, sier hun.
- Men hele familien din forsvant?
- Sorg kan ikke måles og veies. Din historie griper meg veldig. I tillegg til din egen sorg, måtte du også ta del i sorgen til dine søsken. Du fikk mye du skulle bære og mange hensyn du skulle ta. Min bror Henning var en følsom gutt og svært knyttet til mamma. Selvfølgelig ville jeg gi alt i verden for å få en av dem eller alle tre tilbake, men hvis Henning hadde overlevd, hadde hans sorg blitt veldig tung for meg å bære. At alle forsvant samtidig, var voldsomt og brutalt, men på en måte oversiktlig.
APRIL 1990:
Den dagen mamma blir identifisert, må jeg slutte å tenke at hun er på den øde øya. I stedet må vi planlegge begravelsen. Jeg sitter og ser på gamle bilder da søsteren min Ingri på åtte år kommer bort.
Hun er ferdig med å gråte nå. Tar hånden min og sier: «Nå er det du som er mammaen min».
Påsken 1990 fikk våre bekymringsløse tenåringsliv en bråstopp og en ny tidsregning. Før og etter «Scandinavian Star».
Det har gått 20 år og dette er en del av oss. Vi har taklet ting på hver vår måte og det har gått bra for oss begge. Det er et tomrom der, men vi har det fint.
Sorg synes vi kan beskrives som et maleri. Først står man helt inntil maleriet og stirrer på den mørkeste flekken. Etter hvert beveger man seg bakover og oppdager flere og flere av maleriets fine farger.
Når tiden går, kan man le og føle glede, men den mørke flekken vil aldri forsvinne.
-
Utstilling
I forbindelse med 20-årsdagen har Norsk Maritimt Museum (Norsk Sjøfartsmuseum) på Bygdøy åpnet en utstilling med «Scandinavian Star» som tema. Det er første gang museet fokuserer på en ulykke som en side ved skipsfarten.
Utstillingen ble åpnet av statsråd Anniken Huitfeldt torsdag 18.mars.
-
- En om
gangen
For Astrid Rode, som mistet tre samtidig, ble det viktig å være i én sorg om gangen.
- Man må ikke få dårlig samvittighet fordi man tenker mest på den ene i en periode, sier hun.
- Mange har behov for å ta avskjed med én før man kan gå videre å sørge over den neste, sier prest Steinar Ekvik, som har arbeidet med sorgarbeid i 20 år.
Han mener vi må ha stor respekt for at vi er forskjellige, men at det finnes noen fellesnevnere for de fleste som er i en sorg.
- Åpenhet. Og at man må gå inn i sorgen, ikke utenom. Ofte blir det en misforstått skjerming og skåning som den sørgende ikke har godt av, sier han.
Ekvik mener dessuten at det er feil å stenge en skole og sende barna hjem hvis en av elevene har gått bort.
- Man bør samles i sorgen. De fleste har behov for å være sammen med andre i en slik situasjon.
Hvis den sørgende har behov for å gjøre noe praktisk eller gå milevis på ski, så må hun få mulighet til det.
- Før laget man kistene selv og gravde graven der den døde skulle ligge. Nå setter vi bort alt og blir observatører i stedet for aktører.
Vi gjør så mye for hverandre at vi kan bli pasifisert. Dette kan være en fare hvis man har behov for å være aktiv, sier Ekvik.
-
Fortsatt ikke oppklart
En dansk mann som selv omkom i ulykken, fikk skylden for brannen på «Scandinavian Star». Mye tyder på at det er feil.
Som eier måtte danske Henrik Johansen sone straff for ulykken, men norske myndigheter har siden slått fast at det egentlig var SeaEscape som var eiere.
Det omstridte amerikanske rederiet fikk utbetalt forsikringspengene, et beløp som ble firedoblet åtte dager før brannen. Selskapet gikk konkurs året etter og ble aldri etterforsket.
Flere av de som har gravet i saken, tror at det var planlagt at «Scandinavian Star» skulle havarere, men at det ikke skulle gå menneskeliv tapt.
En liten brann ble startet 15 minutter før hovedbrannen, noe som kan ha vært et forsøk på å vekke opp folk. Men brannen ble slukket og passasjerene ble ikke varslet.
Flere vitneforklaringer går også langt i å antyde at det var besetningsmedlemmer som satte fyr på fergen.
To svenske branneksperter kom i fjor med en rapport som viser at det i alt var seks påsatte branner og at flere brannstiftere må ha vært med på å starte brannene.
De mener brannene må ha vært planlagt og utført av folk med nær kjennskap til selve skipet og dets tekniske system, samt kunnskap om brannutvikling. I tillegg må brannstifterne ha hatt tilgang til avlåste kontrollrom der man styrte det tekniske på skipet.
Den påståtte brannstifteren hadde ingen slik kunnskap og slik adgang.
Våren 2001 ba Riksadvokaten Oslo-politiet om en ny gjennomgang av «Scandinavian Star»-saken på bakgrunn av forsikringssvindel-teorien.
Svaret var nei. Oslo-politiet manglet penger.